Et enkelt eksempel på datasikkerhet: Nettlesere lagrer de siste xx sidene du har besøkt (f.eks siste 50) i historikken. Hvis “motstanderen” har tilgang til datamaskinen din og ser på historikken og den er full av pekere til http://daddel.trykker.com/wp-admin/ (som kun den som har passordet til bloggen kan gå inn på) så vil det være innlysende at dette er din blogg (avhengig av hvor mange som bruker datamaskinen, er det snakk om en PC på en skole er det kanskje vanskeligere å vite hvilke 10 personer som sist brukte en PC, men det avslører i det minste at den som blogger går på skolen og har tilgang til den PCen).

I nettleseren Firefox kan du trykke ctrl+shift+del for å slette historikken, kaker, etc. De fleste nettlesere lar deg slette lagrede “spor”.

Hva du forteller er også viktig, hvis du veldig gjerne vil være anonym så er det mange ting du ikke kan fortelle, “i går tok jeg t-banen”, javel, da vet jeg du at bor i Oslo-området. Det hjelper ikke så stort, men hvis du skriver i bloggen vær dag så kan det altfor lett hope seg opp litt for mange sånne opplysninger. Dette er mest aktuelt hvis du f.eks skriver om politikk og vil unngå at terrorist-organisasjonen Politiets sikkerhetstjeneste torturerer deg for å kritisere Norge’s tyranniske regime, det er ikke så stor mulighet for at en “motstander” snubler over bloggen din og så bestemmer seg for å bruke time etter time på å lese alt du har skrevet for å finne opplysninger som kan brukes til å identifisere deg, men likevel - vær obs på hva du legger ut av identifiserende informasjon.

Hvem en eventuell “motstander” er og dennes datakunnskaper er selvfølgelig variabelt.

Hvor mye du er villig til å lære om datasikkerhet og hvor løst du skriver for å unngå at noe kan knyttes til deg er helt opp til deg, og det er selvfølgelig avhengig av hvem som er potensielle “motstandere” (Med “motstander” mener jeg en hvilken som helst person eller organisasjon som vil bryte anonymiteten din, det er et vanlig sikkerhetsuttrykk).